En blogg om mitt hverdag

En blogg om mitt hverdag

Villmarkens døtre?

Villmarkens døtre?

Magnus skulle på pokertur med en gjeng denne helgen, og jeg bestemte meg for å gjøre noe gøy sammen med venninner. Ada er medlem i turistforeningen ¬– de som driver turisthyttene i fjellet og merker stier og sånn. Siden Sofie, Helle og jeg hadde en langhelg fri, tenkte vi at vi skulle gjøre noe skikkelig sporty. Først tenkte vi at vi kunne dra inn til Rondane eller et av de andre områdene med høyfjell og vidde, men vi ble enige om at det var kanskje litt ambisiøst. En tur i Marka var litt mer overkommelig. Man skal da heller ikke overdrive.

Vi vandrer med freidig mot

Christian, Kjæresten til Ada, ville kjøre oss opp i Marka, så på torsdagen stappet vi bilen hans full av ryggsekker med soveposer, posemat, grillpølser og noen flasker bobler, og så kjørte han oss opp til Nordmarka og parkeringsplassen på Skar og forlot oss der ute i «villmarken». Derfra trasket vi av gårde mot Tømtehytta der vi hadde bestilt plass for natten. Den er selvbetjent. Neste dag skulle vi gå til Kobberhaughytta som skulle være base for dagsturer til søndag, og siste dag ned igjen til sivilisasjonen ved Sognsvann. Den turen har jeg aldri tatt før. Etappen opp til Tømtehytta var bare på 3,5 km, og vi startet sterkt med synging og latter.

Det gjelder å følge fjellvettreglene

Motet falt derimot raskt, for plutselig begynte det å striregne! Det hadde ikke storm.no sagt noe som helst om. Og stien ble brattere og brattere, og sekken tyngre og tyngre. Ingen hadde regnklær, så da vi endelig kom frem var vi søkkvåte, kalde og litt småsure. Panikken tok oss et øyeblikk da Ada måtte lete gjennom hele sekken sin før hun fant nøkkelen til hytta. Da vi endelig var inne, kastet vi oss over vedovnen for å få fyr i den fortest mulig. Ikke var det strøm, doen var en utedo, og vann skulle hentes i en brønn. Vi strippet ned til undertøyet og fikk på oss tørre klær, men satt fremdeles og klapret tenner da Ada bestemte at vi var nødt til å åpne første flaska med bobler for å få varmen.
Long story short; vi fikk opp varmen og humøret – men neste dag var vi overhode ikke i stand til å traske videre, og skoene var ikke tørre enda. Dessuten skrek fuglene forferdelig høyt utenfor døra. Vi ble der den dagen og en natt til, spiste opp all maten, og fikk en noe forundret Christian til å hente oss på Skar neste dag. Men vi fulgte da fjellvettreglene og både søkte ly når nødvendig og snudde i tide!